contact us

Use the form on the right to contact us.

You can edit the text in this area, and change where the contact form on the right submits to, by entering edit mode using the modes on the bottom right.

Storgata 21
Oslo, Oslo, 0184
Norway

Scenekvelder AS er et privateid norsk sceneproduksjonsfirma med hovedvekt på å produsere helaftens musikaler. Firmaet og forestillingene mottar ingen offentlig støtte. Selskapet står bak de største oppsettingene de siste årene på Folketeateret i Oslo, som for eksempel My Fair Lady, Jul i Blåfjell, Annie, Billy Elliot the Musical, De tre Musketerer og Mary Poppins. 

Ønsker kulturministeren en privat scenekunstsektor?

Blogg

Ønsker kulturministeren en privat scenekunstsektor?

Andrea

Scenekvelder AS har drevet kontinuerlig produsentdrift ved Folketeateret de siste 4 år. Våre forestillinger har uten unntak klart å gå i balanse. Den til enhver tid pågående forestillingen har avhjulpet den neste i etableringsfasen. Dette har vært tilfellet på musikkteaterforestillingene ”Jul i Blåfjell”, ”My Fair Lady”, ”Annie”, ”Last Five Years” og ”Billy Elliot”.

Scenekvelder AS har siden 2010 rukket å bli landets største private arbeidsgiver innenfor scenekunstfeltet, med spesiell vekt på musikkteaterfeltet. Vi har hatt mellom 100 til 300 hel- og deltidsansatte de siste fire årene. Vår publikumsoppslutning har ligget mellom 50 til 110.000 publikummere i året. Vår omsetning har vært mellom 40 og 55 millioner i direkte salg av teaterbilletter. I tillegg følger synergiinntekter for andre aktører, som transportnæringen, hotell- og reiselivsnæringen og ikke minst restaurantnæringen. Dette gir oss en unik posisjon i kulturlivet med tanke på at vår drift er helt uten stats- eller kommunalstøtte. I dagens Kultur-Norge er dette dessverre unntaket.

I Oslo har politikere på lokalt og nasjonalt nivå unnlatt å se helheten og konsekvensene av sin kulturpolitikk de siste ti årene. Kulturløftet 1 og 2 har flyttet tyngdepunktet i norsk kulturliv svært langt i retning av institusjonalisert kunstutøvelse. Resultatet er at private initiativer har meget vanskelige konkurranseforhold. Kultur-Norge er inne i en ond sirkel der nesten ingen utøvere av kunstfag klarer seg uten støtte fra offentlige midler. Kulturministerens ønske og visjon om flere og brede private initiativer er i beste fall for sent, og i verste fall tomme ord.

Innenfor scenekunstfeltet har Oslo en spesiell situasjon. Institusjonsteatrene er mange og de er tungt økonomisk støttet fra offentlige myndigheter. I motsetning til de fleste andre europeiske hovedsteder har Oslo to store statsteatre som spiller på henholdsvis bokmål (Nationaltheateret) og nynorsk (Det Norske Teater). Dessuten har Oslo kommune valgt å opprettholde eierskapet i et kommunalt teater (Oslo Nye Teater). I tillegg er hovedstaden hjembyen til Den Norske Opera. Det kan i denne sammenhengen også medregnes Dansens Hus, Black Box, Det Andre Teateret, m.fl. Til sammen mottar alle disse institusjonene over en milliard kroner i direkte stats- og kommunalstøtte per år. Det gir selvsagt marginale forhold for scenekunstsatsinger utenfor de stats- og kommunesubsidierte institusjonene.

I 2012/2013 annonserte Oslo kommune at byrådet for kultur og næring ønsket å innføre et såkalt prosjektteater gjennom sitt eget AS, Oslo Nye Teater. Byens eget teater skulle opptre som en samlende paraplyinstitusjon for byens teatermiljøer. Ambisjonen, slik scenekunstmiljøet oppfattet det, skulle være å søke samarbeid på tvers av produsenter i byen. Scenene til Oslo Nye Teater skulle også være en katalysator for utvikling av talenter innenfor scenekunstfagene. Kommunen er eneeier av Oslo Nye Teater AS, og driver i dag dette teateret som et konkurransedrivende teater som i liten grad søker samarbeid. Tvert i mot legger teateret seg på en kommersiell programmeringskultur som setter private initiativer på sidelinjen i møte med de 80 millionene som kommunen tilfører i frisk kapital hvert år.

Etter ulike offentlige evalueringer de siste årene, har nasjonale politikere søkt å optimalisere driftstøtten til de ulike statsfinansierte institusjonene. Som skjebnens ironi har dette medført en ytterligere skjerping av konkurransen om det samme publikummet i Oslo. Ved at det legges politiske føringer og ambisjoner for økte publikumstall, fører dette med seg en bredere programmering, økte markedsføringsbudsjetter og viktigst av alt, lavere billettpriser for å tekkes publikum. Alt dette eliminerer private initiativer og begrenser disse til kun å satse på enmannsshow og enklere oppsettinger.

I løpet av det siste året har tre store scener i Oslo lagt ned sin drift grunnet for lave omsetningstall. Dette gjelder Christiania Teater, Dizzie Showteater og Edderkoppen teater. Forestillinger som under andre forhold i andre europeiske hovedsteder spiller for store publikumsskarer og med økonomisk overskudd, går konkurs i møte med Oslo-modellen. Dette gjelder i siste omgang ”Skjønnheten og Udyret” som gikk konkurs høsten 2014.

Det er et tankekors at Oslo som eneste europeiske hovedstad ikke har rom for et privat, kommersielt teatertilbud til sine utøvere og sitt publikum. Dette gjør at publikum i Norge går glipp av store teateropplevelser fra den delen av repertoaret som vanligvis forbindes med Broadway  i New York og West End i London. Det er ikke innenfor mandatet for offentlige teatre å fremføre de største musikalforestillingene med subsidier. Men når konkurransesituasjonen nå er satt på spissen etter Kulturløftet 1 og 2, blir det ikke lenger rom for private satsinger. Det er demotiverende for oss i privat produsentsektor at det oppleves som om det er en politisk styrt og ønsket situasjon. Dette er grunnen til at vi velger å løfte problemstillingen ut i det offentlige rom.

Vi ønsker en tydelig beskjed fra politisk hold, der vi enten får beskjed om å klare oss selv i en stadig mer konkurranseutsatt virkelighet, eller der politikerne møter skjevfordelingen som er bevilget over de siste ti årene med en løsning som sikrer private kulturinitiativ.  I første omgang burde det være mulig å politisk motivere institusjonsteatrene til å samarbeide med private produsenter. I neste omgang burde det med moderate midler være mulig å sette opp et tilbud om underskuddgarantier for de største private scenekunstsatsingene.

Det er bra for publikum og sunt for utøvere at det er hard konkurranse om kvalitet og publikum. Men utviklingen i kulturpolitikken de siste årene, har medført så skjeve og urimelige konkurransevilkår for alle som ikke mottar statsstøtte, at driften er i ferd med å stoppe opp. Konkurransen dreier seg primært om faktorer som billettprisnivå og programmering. Lavere billettpriser og krav til flere publikummere fra institusjonene medfører umulige økonomiske marginer utenfor offentlige teaterhus med stats- eller kommunalstøtte. Dersom dette IKKE er en ønsket utvikling fra myndighetene, ønsker vi med dette å sette søkelyset på situasjonen og oppfordre til umiddelbare grep som sikrer videre drift i de få private initiativene som finnes.

Atle Halstensen

Kunstnerisk leder Scenekvelder AS